Enebakk brannvesen ble startet som et frivillig brannvesen med mannskaper fra både privat- og offentlig sektor. Protokollen fra brannstyret beskriver det 1. møte den 21. januar 1954.

Det var nok også et brannvesen før dette, men det er ikke mulig å finne noen protokoller eller annet fra det. Alle personene og kildene til dette har dessverre gått bort.

Den første instruks for brannvesenet ble utarbeidet i 1956. Året etter, den 1. nov. 1957, ble den første brannøvelsen avholdt på Bermerud ved Lyseren. Her deltok det 12 mannskaper som da var styrken, og i tillegg var brannstyret tilstede. Styrken ble utvidet til 17 mann, men dette ble først gjennomført ca. 1962, og da begynte man med de første teoriøvelsene. Den aller første fant sted ved daværende Herredshus (gamle Herredshuset), 7. august 1962 og instruktør var varabrannsjef Ragnar Katralen fra Askim.

Bygdas første brannsjef var daværende lensmann Thor Strand. Etterhvert beskrives også varabrannsjef Anker Lysaker, som også var en av mannskapene. Lysaker var lensmannsbetjent og jobbet på kontoret hos Strand naturligvis. Det hører med til historien at Anker Lysaker`s sønn, Stein, allerede var med som 16 åring.

Stein ga seg i 2008, 64 år gammel og fikk en fartstid på 48 år….slå den.

Strand sa opp sin stilling som brannsjef 1.7.1974 og ble da etterfulgt av daværende kommuneingeniør Karl J. Fredenfeldt. Fredenfeldt gikk bort i 1993, og da ble stillingen tillagt teknisk sjef i kommunen, som da var Torgils H. Opedal. Han innehadde denne frem til han fratrådte i 1996. Oddbjørn Siljebøl, som hadde vært mannskap og varabrannsjef i en årrekke,  ble da konstituert som brannsjef inntil han ble den første fast ansatte brannsjef i 1998.   Siljebøl gikk av med pensjon i august 2004 og etter dette ble igjen brannsjefstillingen tillagt teknisk sjef som da var Thorleif Sjølie. Han innehadde denne frem til overgangen til Nordre Follo Brannvesen (NFB) 1.1.2006.

Varabrannsjef Lysaker sluttet som varabrannsjef i juli 1972 og ble etterfulgt av Bjørn Oppegård, som også i en årrekke hadde vært med som mannskap i brannvesenet. Når Oppegård ga seg ble han etterfulgt av Oddbjørn Siljebøl, som senere ble brannsjef (se ovenfor).

Ernst Andreassen ble den første ansatte brannmester i 1976. Brannstyret besluttet å tilsette en med faglige kunnskaper og som kunne tilføre brannvesenet noe nytt. Han sluttet etter kort tid og ble erstattet av Asbjørn Sandem, som også hadde vært med i brannvesenet vårt i en årrekke. Sandem ble etterfulgt av Håkon Arne Hansen i 1993 som etter ca. 3 år i stillingen, brått gikk bort. Han ble etterfulgt i 1996 av Frank Rustad som hadde denne stillingen, kombinert med varabrannsjefstillingen 2004 - 2005, frem til overgangen til NFB.

Brannvesenet hadde i denne tiden, og i mange år fremover,  tilhold i lensmannsgården og det hadde de helt til de flyttet til kommunens eiendom i Ekebergdalen november 1975. Der holder de fortsatt til. Eiendommen her var tidligere Emaljeverket`s (Norema) eiendom og produksjonslokale.

Av materiell disponerte brannvesenet i den første tiden en stor motorsprøyte av type Albin. Denne sto på en henger som mange år etterpå ble ombygd til skogbrannhenger. Da var gamle gode Albin utslitt. Hengeren med Albin ble trukket av tilfeldige biler som hadde tilhengerfeste naturligvis. Biler tilhørende lensmannskontoret ble nok mest brukt da det her i gården lå annet materiell som måtte være med, bl.a.slanger, strålerør osv..  Det huskes også lastebil av typen Citroen, tilhørende Bjørn Oppegård, som ble benyttet. I denne tiden ble slangene vasket og tørket ved Børter E-verk i Ignaveien. Senere ble låven på gården til Bjørn Oppegård benyttet, før alt ble flyttet til nåværende stasjon hvor det ble bygd slangetårn.        

Den første offisielle brannbil var av typen Horch mod. 1942. Da er vi omkring årstall som beskrives i protokollen – 1954. Denne holdt det gående til 1969 og var da ikke lenger kjørbar, men i mellomtiden ble den erstattet 22.juni 1960 av en helt ny bil av type International B140 med frontmontert pumpe, innebygd vanntank og høytrykkslangerull montert. Dette var en stor begivenhet. Internationalen holdt det gående til 1984. Da ble den erstattet av ny bil av type Mercedes Unimog 4x4 L 1300. Også en begivenhet. Inter`n ble solgt til industrivernet - Ekornes fabrikker`s avd. på Fetsund. Senere har det vist seg at Internationalen ble iaktatt på en plass utenfor Stavanger. Der stod den forfallen og forlatt, men veteraner fra brannvesenet der borte har tatt den til seg og om ikke annet er kjent, er den restaurert og i live. Det er jo en artig historie. Rundt 1990 ble en brukt ambulanse – Mercedes – innkjøpt og bygget opp av egne krefter til redningsvogn. Denne ble avløst av en Ford van noen år senere. Både Mercedes`n og Ford`n er borte nå og det er vel kanskje ingen som veit noe mere om dem. Det vi veit er at Mercedes`n ble gitt i gave (eller solgt for en symbolsk sum) til en øy utenfor- og tilhørende Estland. Også en god historie. Tankbil ble også anskaffet på 90 tallet og den eksisterer fortsatt i korpset. Også Unimogen eksisterer i tjeneste enda.

En god del småmateriell ble etter hvert kjøpt inn, bl.a. flere generasjoner Albin pumper har vært i brannvesenet opp igjennom årene.  I 1970 ble det for første gang prøvd skum med dertil egnet utstyr til formålet. Dette ble testet på øvelse 26. nov. 1970. Også en begivenhet. Ethvert brannvesen med respekt for seg selv har en Goliath – VW –MAN TS 8/8 pumpe (kjært barn har mange navn), og denne ble innkjøpt i 1970. Først i 1976 ble brannbåt anskaffet, en 14 fots plastbåt med påhengsmotor. Denne ble avløst på 90 tallet av en Buster RS aluminium båt med godt større motor. Denne sist nevnte er også still going strong.

Det må nevnes at det på 50 tallet var flere store skogbranner. Nevnes må Tonekollen som ligger på grensa til Lørenskog i Østmarka. Dette ga mannskapene en skikkelig utfordring av hva som måtte til. Brannvesenet var prisgitt mange gode hjelpere som disponerte redskap som gjorde oppdraget noe lettere enn antatt. Også 60 og 70 årene hadde perioder på forsommeren som avstedkom en del skogbranner uten for store og alvorligere konsekvenser. Den kanskje mest kjente husbrannen fra den tiden, 3. juli 1957, var da «Ingeniørboligen» i Flatebydalen brant ned. Den hadde tilhørt Cellulosefabrikken som lå der i mange år tidligere.

Som så mange av landets kommuner`s brannberedskap, hadde Enebakk også varsling via sirener som ble plassert strategisk i forhold til at mannskapene skulle høre dem ved varsling. I tillegg ble alle mannskapene oppringt fra telefonsentralen. Dette ble gjennomført i 50 årene og dette var i bruk helt til nytt varslingssystem kom. Dette kom på sakslista til brannstyret første gang i 1971, men det skjedde ikke noe før televerket i 1974 ga beskjed om at sentralen skulle nedlegges  i juni 1975. Da ble sambandsutstyr bestilt fra SRA og det nye sambandet ble tatt i bruk i 1975. Dette var en også en skikkelig «revolusjon».

Vi håper med dette og ha gitt en historie basert på fakta av og med personer som har betydd så mye for Enebakk Brannvesen. Vi er stolte overfor- og ydmyke når vi veit hvilken innsats som ble lagt ned. Alltid klare for å yte en innsats, både materielt og livreddende.