Den spede begynnelse.
Etter at Tyskland erklærte Polen krig 1. september 1939 og deretter Storbritannia, vedtok Norges storting at alle kommunene skulle opprette sivilt beredskap for brann- og rydningstjeneste.

I  Oppegård kommune ble det utskrevet ca. 20 mann med bygningssjef Karl Tingstad som sjef for sivilforsvaret og Jon Rusetvet som nestsjef. Oppegård sivilforsvar fikk tildelt 2 stk. 800 liter sprøyter med bensinmotor på hjul hvorav 1 motorsprøyte ble plassert på Kolbotn folkeskole. Vaktmester Alf Knutsen var motorkyndig maskinist på denne. Den andre sprøyten ble plassert på Greverud barneskole hvor Arne Holm var maskinist. I tillegg ble det også lagret mindre sprøyter pluss slanger og redskap. I kasser lå hakker, spader og strålerør.

På denne tiden var det ikke mye man kunne stille opp med på ulykker på veiene annet enn brekkjern eller lignende. Men desto bedre var det jo at trafikken var betydelig mindre enn den er i dag.

Så lenge krigen varte, hadde ikke Oppegård noe annet brannutstyr enn sivilforsvarets. Den som kjørte for sivilforsvaret og fraktet sprøytene var kull og vedhandler Oskar Gundersen.

 

Etterkrigstiden
Oppegård kommune bygde straks etter krigen et lager som ingeniørvesenet hadde og hvor det med tid og stunder kom en brannbil. Den første som kom var en Ford - i 1952.

I forkant av denne hadde Oppegård brannvesen overtatt begge sprøytene etter sivilforsvaret. Frem til ca. 1965 var Forden den eneste brannbilen. Dette året fikk kommunen kjøpt en "Willys Jeep" som ble innredet med 800 liter vanntank og frontpumpe. På den måten kunne man suge vann fra tjern og bekker rundt i kommunen under utrykninger. Willys Jeepen og Forden var da de to eneste brannbilene til Oppegård brannvesen på denne tiden. De hadde sitt oppholdssted på Oppegård kommunes lager som på den tiden var i Liaveien.

Kolbotnvannet var datidens store vannkilde. I tillegg hadde man skoledammer og store fellesbrønner. Etter hvert ble Kolbotnvannet for lite og man måtte ta vann ifra Gjersjøen. Der hvor slalåmbakken ligger i dag lå det den gang pumpehus som pumpet vannet opp til bebyggelsen.

I 1950 begynte Oppegård kommune å anlegge vann- og kloakkanlegg. Det var da mulig å hente opp vann på flere steder enn bare i tjern og bekker.


Mannskaper
Av de utskrevne mannskaper til sivilforsvaret foruten om de nevnt i første avsnitt, var også Fritjov Rambøll, Asbjørn Karlsrud, Olav Jokstad, Garvog senior, Rolf Garvog, Frits Gøranson, en Fredriksen fra lysverket, Rolf Norberg, Bjørn Nor og Per J. Pedersen.

Alle disse ble i 1945 overført til Oppegård brannvesen på Kolbotn. Per J. Pedersen ble i 1949 sendt til sivilforsvarets skole i Lier som brannmester på et 14 dagers kurs.

Når det gjaldt brannsjefer var dette en kombinert stilling. Den fulgte som regel kommuneingeniøren. Helt fra starten av var det etter all sannsynlighet lensmannen som ble brannsjef. Den første faste brannmesteren var Hans Haulan fra 1962. Stillingen var kombinert med oppsynsmannstillingen.

Etter hvert som brannvesenet ble utbygd, ble det ansatt en brannmester. Det var Fritjof Rømset som startet rundt 1964 - 65. Hauland fortsatte da som oppsynsmann og underbrannmester. Etter hvert ble det ansatt en fast underbrannmester. I 1977 overtok Hauland som daglig leder i brannvesenet og sluttet da i vannverket.

Gjennom årene har styrkene i brannvesenet variert fra 4-5 mann på hvert lag. Disse har gått ukes vakter slik det blir gjort i dagens brannvesen.


Brannalarmer - tyfoner - telefoner

Meldinger om brann ble i starten gitt over tyfonen - det vil si sirene som lød over hele området.
Etter hvert ble dette utbygd slik at telefoner kunne brukes. I starten var det sentralbord damene som sendte brannmelding. Det var fire damer som hadde sambandsvakt, en uke hver. Dette var faktisk som regel konene til de frivillige brannmannskapene som tok denne krevende jobben på seg.

Mannskapene på vakt kunne jo ikke bevege seg mye utenfor huset i vakt uka, da man måtte være i høre- avstand fra telefonen.

 

Brannstasjoner og utstyr
I 1979 flyttet brannstasjonen til et kommunalt lager - ingeniørvesenet - i Sam Eydes vei. Der var det plass til brannbiler og utstyr. Før 1979 - hadde brannvesenet stasjon i Liaveien hvor ingeniørvesenet hadde lager. Der var det et skikkelig høyt slangetårn hvor man kunne  heise opp slangene til tørk etter en brannutrykning. Samme stedet huset også tyfonen. Etter hvert ble det laget en innretning lignende den Nordre Follo brann- og feiervesen har i dag - hvor man fester slangene i gulvet og legger den rundt en snelle og fører slangen tilbake til utgangspunktet. Man heiser opp "snellen" og slangene ligger dobbelt og tørker oppe i luften.

 

 

 

 

 

 

I og med at Oppegård er et område med mye skog var det stor fare for skogbranner og derav var brannvesenet utstyrt med mye slangemateriell. Fra starten brukte de til og med skoler til tørking av slanger. Både Kolbotn og Greverud skole ble brukt ved at man heiste slangene oppover langs trappeoppgangene. Man måtte være sikker på at slangene ble skikkelig tørket da disse var laget av hamp og ikke var så driftssikre som dagens nylonslanger .


Alarmer og utrykningstid
Utrykningstiden før var det så som så med. Alle hadde ikke bil og da kunne det ta tid. En av mannskapene var ute på Oppegård og jobbet som rørlegger da alarmen gikk. Tyfonen lød fra Kolbotn og for å komme seg inn der, måtte han ned på Skiveien og haike innover. Men man kunne jo bruke sykler samt spark om vinteren.


Branner

Brannårsakene har nok forandret seg gjennom tidene. Nå er det mer syntetisk materiale samt mer elektrisk ustyr i hjemmene enn tidligere. I tillegg har jo fyringsmetodene blitt annerledes.

 

 

 

 

 

 

Brannmann Rune Langbraaten  på utrykning til Sønsterud gård 1986

 

 

 

 

Skogbranner var det mye av i Oppegård i 60 og 70 årene. Før dette kan det av store branner, nevnes Ljansbrukets sag og høvleri (1955) der Oppegård brannvesen deltok sammen med Oslo brannvesen.


Samarbeide med nabokommunens brannvesen
Ved større branner måtte Oppegård ty til nabokommunene, som regel Oslo som på den tiden var en god del mer profesjonelle enn Oppegård. De hadde mer utstyr bl.a. stigebil og trengte man dette måtte det bli Oslo å støtte seg til.

 

 

 

 

 

 

 

For øvrig samarbeidet Oppegård med de andre kommunene når det gjaldt alle slags branner. Samarbeidet gikk nok mer mot Oslo enn mot Ski, da Oslo hadde et mer moderne brannvesen enn Ski som hadde et på lik linje med Oppegård.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bekledning i brannvesenet.
Brannvesenet hadde gummidresser - jakke og bukse på når man røykdykket. Det gikk bra så lenge man var inne og slokket, men på vintertid med minus 25 grader kan man vel bare tenke seg hvordan gummidressene ble når man kom ut i kulda.

 

 

 

******************************************************************************************************************************

Sammendraget er tillatt  tatt  ut fra skriv om Oppegård Brannvesens historie av Per J. Pedersen samt intervju med overbrannmester Hans Haulan foretatt av Grethe Håkonsen for Follo museum.